Det har nettopp kommet nye tall fra SSB som viser at den innnenlandske utflyttingen fra Oslo var rekordhøy i 2017.

Dette går jo på tvers av det bildet mange har av en kraftig urbanisering av Norge, hvor folk strømmer til storbyene. Det er verdt å merke seg at dette ikke er noe nytt fenomen. Snarere tvert imot, siden 60 – tallet har det stort sett kontinuerlig gått en stri flyttestrøm ut av Oslo, typisk til Akershus. Dette har jeg omtalt i en kronikk i DN her: https://www.dn.no/meninger/2017/11/17/2045/Innlegg/sentraliseringsmyten-folk-flytter-ikke-til-storbyene-vare

Det kan selvfølgelig tenkes at urbaniseringen egentlig er veldig sterk, men boligprisene er for høy slik at folk ender opp med å flytte et sted de egentlig ikke ønsker å bo. Dette mener for eksempel Christian Dreyer her: https://www.dn.no/nyheter/2018/04/23/1126/Eiendom/hoye-boligpriser-ga-rekordutflytting-fra-oslo. Det er litt merkelig hvis dette er årsaken siden, som nevnt ovenfor, utflytting fra Oslo er ikke noe nytt fenomen. Folk har flyttet ut av byen siden 60 – tallet, med andre må jo boligprisene isåfall ha vært for høye mer eller mindre kontinuerlig de siste 60 åra. Da blir det litt merkelig å fokusere utelukkende på den svært kraftige veksten gjennom 2016 som forklaring på utflytting i 2017.

I siste del av artikkelen i DN linket overfor påpekes det at det er særlig førstegangskjøperne som er rammet, men det er ikke unge førstegangskjøperen som flytter ut (eller flytter inn i mindre grad enn før). Det er de middelaldrende og barn (figur 1). Denne aldersfordeligen indikerer isteden at det er barnefamiliene som eventuelt er rammet av de høye prisene, ikke førstegangskjøperen. Utflyttingen av aldersgruppene 30 – 50 år økte ganske betydelig i 2017, noe som styrker denne hypotesen. I tillegg øker faktisk innflyttingen av 20 – 29 åringer i 2017 noe som også svekker hypotesen om at det er førstegangskjøperen som er rammet. Eller, det kan hende de unge som flytter inn til Oslo ikke lenger har råd til å kjøpe, men de har råd til å leie. Nå kan det jo like gjerne være at noen potensielle førstegangskjøpere har valgt selv å utsette boligkjøpet fordi de var bekymret for prisfall ikke fordi færre hadde råd (det var et fall i førstegangskjøpere på ca 300 i følge artikkelen). En forklaring jeg heller mer til.

Noe annet som svekker boligpriser som forklaring er at det er de presemptivt mest kjøpesterke gruppene som flytter ut, og de presumptivt minst kjøpesterke gruppene som flytter inn. Det er her spesielt verdt å merke seg at innflyttingen av 20 – 29 åringer helt sikkert inkluderer ganske mange innvandrere (dessverre har vi ikke aldersfordelt netto innflyttingstall for den innenlandske flyttingen isolert). Dette er ganske rart hvis det er boligprisene som er den primære driveren av flyttingen.

Stort sett fokuseres det på førsteganskjøperen som den som er «rammet» av høye boligpriser og «strenge» kriterier for boliglån. Isåfall er løsningen å bygge mye mer småleiligheter, eventuelt lette på finansieringsretningslinjer målrettet mot denne gruppen. Men hvis det egentlig er barnefamilien som er rammet blir løsningene annerledes. Da er det familieboliger som må bygges, og alt tyder på at barnefamilier i liten grad ønsker seg leiligheter, og ihvertfall ikke leiligheter i sentrum.

Dette gjør vi i svært liten grad. Siden 2000 har vi ikke fullført mer enn ca 7900 familieboliger, mens vi har fullført 47800 boliger totalt. Altså er det kun 16% av boligene vi bygger som er familiboliger. Hvis vi ser på igangsettingen de siste to årene er bildet enda skjevere, da er kun 1076 av 10 384 boliger familieboliger, eller ca 10%.

Kanskje er ikke nedbygging og fjerning av villaområder en veldig god ide allikevel?