Norges Banks siste rentehevinger fremstår mer og mer som en tabbe. Dagens inflasjonstall illustrerer med all mulig tydelighet at det er ingen grunn til å frykte en lønns – og prisspiral i Norge.

Noen vil mene at det bare er et tidssspørsmål før dette endrer seg, arbeidsledigheten er jo lav og har vært fallende. Etter min oppfatning har fokuset på arbeidsledigheten ført mange galt av sted. Arbeidsledigheten gir nå et veldig dårlig bilde av kapasitetsutnyttelsen i Norsk økonomi. De som har hørt mine kvartalspresentasjoner fra leiemarkedet vet at jeg i lang tid har vært opptatt av at sysselsettingsandelen er tallet man burde se på, ikke arbeidsledigheten. Internasjonalt er det mange som er enig med meg i dette, se for eksempel Nobelsprisvinner Paul Krugman her: https://www.nytimes.com/2019/05/24/opinion/after-draghi-wonkish.html.

Ser vi på dette parameteret for Norge er det ingenting som tyder på høy kapasitetsutnyttelse i norsk økonomi. I figur 1 ser vi hvordan sysselsettingsandelen er i 2018 i forhold til toppen i 2008 for OECD landene. De aller fleste land har en høyere andel av befolkningen mellom 25 – 54 år i jobb i 2018 enn i 2008, og Norge er det landet med 4. dårligst utvikling, hele 3,5% – poeng under toppen i 2008. De eneste land vi har bak oss er de velkjente økonomiske katastrofene Italia og Hellas, samt det mer overraskende Danmark.

Det er heller ikke slik at dette skyldes at vår sysselsettingandel i absolutte termer er spesielt høy, som dere ser av figur 2 er vi omtrent midt på treet (merk at Y aksen er sammentrykket og løper 60% – poeng til 90% %- poeng for å tydeligere få fram forskjellene landene i mellom).

I resten av den vestlige verden er renta enten mye lavere enn i Norge eller på vei ned. Nå er den også på vei ned i USA. Ikke bare burde Norges bank la være å sette renta opp i September, de burde reversere den forrige økningen.