På fredag var det tallfest med SSBs publisering av befolkningstallene for 2018 (som for forvirringens skyld gir befolkningstall per 1. Januar 2019). Denne dagen gleder vi oss alltid til på Arealstatistikk, lite er morsommere enn demografi!

En del har allerede blitt skrevet om disse tallene, og SSBs egne kommentarer kan dere lese her: https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/stadig-mindre-innvandring, https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/vi-naermar-oss-5-33-millionar, https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/faerre-inngatte-ekteskap.

Akkurat mangelen på ekteskap skal jeg ikke mene noe særlig om, men innvandringstallene er selvfølgelig svært interessante.

I figur 1. ser vi utviklingen av innvandring til Norge siden 1951. Og for en utvikling, ned hele 62% siden toppen i 2012. Netto innvandring er nå tilbake på nivåene fra før EU utvidelsen østover. Vi ligger derimot langt over innvandringstallene vi hadde i mesteparten av etterkrigstiden. Faktisk hadde Norge stort sett netto utflytting fram til tidlig 70 tall, siden da har vi kun hatt utflytting i ett år, 1989, da nedturen etter jappetida var på sitt aller verste.

Hvis vi går over til 4. kvartaler løpende utvikling, men da med en litt kortere tallserie (figur 2) ser vi at løpende 4 kvartaler utvikling har falt mer eller mindre kontinuerlig og i omtrent samme takt siden midten av 2012. Det er verdt å merke seg at innvandringen fra Europa og Vesten har falt betydelig (figur 3), selvom den er noe opp fra bunnnivåene i 2017. At tallene er noe opp fra 2017 skyldes faktisk økt innvandring fra Vest – Europa og Norden. Innvandringen fra Øst – Europa er fortsatt på et av de laveste nivåene vi har sett siden 2007.

Det skal bli spennende å se hvordan det går med innvandringen fra Øst – Europa nå når boligbyggingen er på vei ned, og de siste tiders overskrifter om overetablering i restaurant og servering kan jo kanskje sende innvandringen fra Norden tilbake til bunnivåer igjen.

Også fødselsoverskuddet har falt betydelig (figur 4), men her har fallet vært mer eller mindre kontinuerlig siden 2009, med en kraftig akselerasjon siden 2016.

Summen av dette er at befolkningsveksten har ca halvert seg siden 2012. Årsaken til det kraftige fallet i fødselsoverskuddet finner vi i fødselstallene, og ikke i dødstallene. Faktisk er 2018, med unntak av 2014 det laveste antallet døde vi har hatt siden 1977. Dødstallene vil snart ta seg opp, etterhvert som de små kullene født på 30 – tallet blir erstattet av de store fødselskullene født etter krigen.

Fra og med 1942 fram til tidlig 70 – tall har vi ganske høye fødselstall, og dermed vil dødstallene snart øke betydelig for å forbli høye i mange år. Hvis dette sammenfaller med lav innvandring vil fødselsoverskuddet falle betydelig (ikke fordi innvandrere får så mye flere barn enn etnisk norske, men fordi de typisk er unge når de kommer, se fruktbarhetstall for forskjellige innvandringsgrupper her:  https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/stadig-flere-som-fodes-i-norge-har-innvandrerbakgrunn?tabell=325441).

Tar vi steget til Oslo, ser vi at trenden fra de seneste årene fortsetter, selvom befolkningsveksten tar seg noe opp fra 2017 (figur 5). Dette skyldtes en noe lavere innenlandsutflytting (altså utflytting, fortsatt ingen tegn til den voldsomme «urbaniseringen», figur 6), og en noe høyere innvandring (figur 7). Fødselsoverskuddet for Oslo var det laveste siden 2008, men er forsatt høyt i historisk sammenheng. Faktisk har alle årene siden 1996 hatt høyere fødselsoverskudd enn det høyeste målte fra 1951 fram til 1996 (figur 8). Dette skyldes både et historisk sett høyt antall barnefødsler (antageligvis mye på grunn av den høye innvandringen vi hadde inntil nylig) samt at dødstallene bare faller og faller.

Befolkningsveksten for Oslo er allikevel lav i forhold til det vi er blitt vant til de siste årene, men fortsatt høyt i forhold til perioden før EU utvidelsen.

 

.